En lørdagsmorgen

Jeg merker i halvsøvne at mamma kommer inn døra. Jeg smiler, med øynene igjen. Hun skal til Haugesund og lurer på om det er noe jeg trenger, jeg kommer ikke på noe. Hun sier det er min tur til å gå på barnemøte med Silvania neste gang, siden Bogdan gikk denne gangen. Jeg nikker, men har ikke så veldig lyst, jeg hater å måtte stå opp i helgene.
Jeg legger meg til å sove igjen.


Klokken er halv 12 når jeg igjen våkner. Jeg setter meg opp og kjenner den kalde luften som kommer mot meg idet jeg letter på dyna. Jeg finner frem pcen og logger meg på Facebook og snakker med Anson. Så kommer jeg på det: jeg har glemt matteprøven på mandag! Jeg får panikk, jeg har ikke med meg matteboka! Hva skal jeg gjøre nå?! Den første prøven på videregående klarer jeg å glemme ut! Så kommer jeg på at alt vi skal ha på prøven står på nettet, jeg slapper litt av, men er fortsatt stresset. 

Lykke er borte

Jeg drøyer det veldig med å gå hjem. Jeg er glad at det bare er pappa som er hjemme, så ingen merker at jeg går inn. Jeg setter meg i ute en stund. Jeg klarer ikke å gå inn. Jeg vet at hun ikke møter meg i døren.  
Klokken er over 2 når jeg endelig kjemper meg inn. Jeg gråter meg i søvn. 

Jeg er glad det er ferie nå, det er for mange vaner om morgenen som har med Lykke å gjøre. Hver morgen pleide jeg å finne fram snacks til henne og vi satt å koste oss på hver vår stol på kjøkkenet. Jeg husker henne komme å skrape på døra om jeg forsov meg.  

Lykke er borte

Vi drar til hytta for å begrave henne, det var hennes favorittsted, her kunne hun løpe fritt.
Det er først nå jeg begynner å gråte. Jeg ser den stive kroppen hennes bli lagt i graven.

Jeg går til Anson senere, han sier hele tiden at jeg kan snakke med ham om jeg vil, at det er viktig å snakke om det. Jeg er så glad for at han forstår det. Jeg er så glad for å bare ligge i armene hans å føle meg trygg. Han forstår tapet mitt, han har en hund. Å ligge her er akkurat det jeg trenger. Jeg vil ikke snakke om det, jeg vil ikke gråte foran noen. Jeg vil ikke være svak, men han har et poeng. Det er lurt å snakke om det. are ikke enda, senere, ikke nå. Når følelsene ikke lenger er så overveldene.



Lykke er borte

Jeg kommer inn døra, sliten etter 16 timers kjøretur. Inne finner jeg mine foreldres alvorlige ansikter. Jeg overser det og begynner å fortelle om turen. Mamma avbryter meg etter en stund og ser alvorlig på meg. «Lykke er død.» Jeg ser sjokkert på henne, så smiler jeg. Katten er så vidt ferdig utvokst, hun kan ikke være død. «Ikke tull, mamma!» Hun ser på meg med triste øyne. Pappa ser på meg.  «Vi lekte med henne og hun var akkurat som vanlig, så fant vi henne i trappen. Hun har ikke vært syk eller noe.»  Jeg kan ikke tro det. Jeg synes det var rart at hun ikke møtte meg i døren da jeg kom, men jeg trodde hun bare sov eller noe. Jeg sier ingenting, ikke et ord, bare ser rett frem.

Etter en stund går jeg ned til rommet, jeg er i sjokk, hun skulle leve i minst 10 år til. Hvorfor får jeg alt det vanskelige på en gang? Jeg har jo et ganske bra liv, med gode venner, en fantastisk kjæreste, en familie som elsker meg. Jeg pleide å være lykkelig.

For de som ikke har dyr vet jeg at det høres helt overdrevent og rart ut, men jeg bryr meg ikke, jeg poster ?RIP Lykke? på Facebook sammen med et fint bilde av henne. Dette burde jeg aldri gjort. Broren min klarte ikke å være på skolen og måtte gå hjem. Det føles som om jeg mistet en søster.

PetrogGospel

Digory har ikke akkurat modellutseende, men han er hyggelig og en god venn. Jeg blir redd, har jeg virkelig følelser for ham? Nei, det er nok bare for jeg er sur på Anson at jeg tenker slik.
På vei hjem stopper jeg på en utsiktsplass og bare tenker. Jeg kjenner tårene renne, hva skal jeg gjøre? Jeg sender opp en stille bønn og håper at veien jeg skal gå blir tydelig, slik som så mange ganger før.


I lommen ligger smykket jeg kjøpte av bandet. Smykket er enkelt, med kun en liten penny. Den symboliserer at kvinner er så mye mer hvert. Jeg tenker over Anson og tar meg selv i å lure på hvor mye hvert jeg er for ham. Jeg vil ikke tenke over det, ikke her, ikke nå. Mobilen har ikke mer strøm, og jeg begynner å bli kald i natten og tusler hjemover.

PetrogGospel

Jeg blir sint på ham og sender ham et punktum, ikke noe mer. Han sender «haha o_0» tilbake, han forstår ikke hva jeg mener, jeg sender et nytt punktum, ingen svar. Jeg kjenner jeg blir irritert, er jeg ikke vert noen ting, er det ikke nok at jeg er her?

Bandet på scenen begynner å snakke om at guttene må huske på at damene er hvert mye mer enn en "penny", og bør behandle oss deretter. Jeg begynner å tenke på Anson. Jeg ville nok ha grått om ikke folk var der. Jeg begynner å tenke igjennom forholdet vårt. Jeg kommer på at han aldri har vært med meg på noe, med unnskyldningen om at han ikke er kristen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det, jeg vil jo ikke akkurat presse religionen min på ham, selv om det hadde vært fint om også han var kristen. På en annen side så vil jeg at han skal være med i livet mitt, ikke noe jeg gjør når jeg ikke har noe annet å gjøre. Jeg vet ikke om der er galt av meg å regne med at han skal være med meg på allslags kristen-samlinger, men han er kjæresten min, jeg hadde fulgt etter ham til de verste narkotikasamlinger om han hadde spurt meg om noe slikt, bare fordi jeg er stupforelsket. Hvorfor er ikke han slik? Bryr han seg ikke om meg på samme måte? Jeg vet ikke om det er galt eller ikke, hvor mye skal jeg godta av ham?

Jeg ender opp med å stå og snakke med Digory. Jeg kjenner på at det er gøy å snakke med ham, han er en koselig kar med god humor. Jeg sitter aldri slik og snakker med Anson, vi har egentlig ingenting til felles. Med Digory kunne jeg snakket med i flere timer, uten et kjedelig øyeblikk.

PetrogGospel

 

Jeg og Anson har vært sammen i over to måneder. Jeg føler meg så bra når jeg er med ham, men han vil aldri være med ut, og på skolen snakker vi nesten ikke sammen. Han virker ikke som om han vil være med meg når andre er i nærheten.

Jeg sender ham nok en melding om han har lyst til å være med ut. Han svarer nei. Han er ikke kristen er unnskyldningen hans. Jeg kjenner et stikk innvendig, tanken om dette er så lurt lister seg inn i hjernen. Unnskyldningen var dårlig, hele Germaniahavn er på PetrogGospel, enten de er kristne eller ikke.

Jeg begynner å få nok, han har ikke lyst til å være med på noe. Er han ikke forelsket i meg? Jeg forstår ingenting, når han spurte meg om å være med på lan, ble jeg helt overlykkelig. Jeg har jo lyst til å være med ham, jeg hadde vært med på det meste om han hadde spurt meg, hvorfor er ikke han slik ovenfor meg?

 

Kysset som aldri kom

Vi ligger i sofaen i TV-stua hans. Jeg ligger med hodet på skulderen hans og beina over fanget hans. Hånden er flettet inn i hans. Den andre hånden hans kjærtegner meg. Jeg ser opp på ham, han ser ned på meg. Vi sitter slik et øyeblikk, men ingenting skjer.
«Er du tørst?» jeg nikker så vidt, jeg føler meg skuffet. Han gjør seg fri og reiser seg. Han kommer tilbake med to glass brus. Jeg nipper til brusen, men er egentlig ikke særlig tørst. Jeg setter med tilbake i sofaen, han gjør det samme. Jeg setter meg helt inntil ham. Jeg føler meg trygg der jeg sitter. Han legger hodet på brystet mitt. «Jeg er trøtt!» mumler han, jeg smiler. Han legger seg lenger ned. Jeg kjenner hånden hans på rumpa mi, varsellampene kommer på. Jeg rører meg litt og håper han tar hintet. Hånden hans går opp til korsryggen.

Hunden hans begynner å bjeffe. «Søren! Jeg må følge henne opp.» Han reiser seg og jeg blir sittende alene.
Jeg sukker, hvorfor skjer det ingenting? Jeg har da gitt ham flere kjangser, så hvorfor vil han ikke kysse meg? Vil jeg egentlig at han skal kysse meg? Jeg føler meg så usikker. Hva om jeg lurer meg selv? Tenk om det bare er følelsen av å være spesiell som får meg til å bli, ikke fordi jeg liker ham, er ikke det galt? Eller betyr det ingenting? Er jeg virkelig forelsket i ham? Jeg tenker ganske mye på ham, vel, stort sett hele tiden egentlig.

Han kommer tilbake og setter seg i sofaen. Jeg bestemmer meg for å faktisk teste ut om han virkelig ikke har lyst å kysse meg. Flere ganger i løpet av kvelden skaper jeg øyeblikk der det ville vært naturlig og bare for ham å strekke seg noen millimeter for å møte min munn.
Ingenting. Jeg går hjem den kvelden og tenker. Kanskje det ikke er jeg som leker, slik som jeg fryktet, hva om han gjør det? Hva om han gjør det med vilje?

Er vi sammen nå? Hvordan vet man at man er sammen når man ikke har et slikt øyeblikk der vi faktisk sier det? Jeg rister på hodet og slår tankene fra meg, jeg vil heller tenkte på hans myke kjærtegn og måten han snakker til meg på, måten som får meg til å føle meg spesiell, som han virkelig bryr seg om hvordan jeg har det.

Selskap

Jeg gledet meg til å ha selskap. Jeg skulle ha et lite et, vi skulle bare være 5 stykker. Det kom til å bli koselig. Jeg hadde også invitert en av mine beste venninner, Carylon, men de andre kjente henne ikke. Jeg tenkte ikke på dette som et problem, egentlig.
Mary lagde det til et problem. Hun begynte å mase om å gå på ungdomskveld. Carylon hadde ikke likt seg der og jeg sa fra til Mary før selskapet, men hun ville ikke høre. Også Elizabeth og Atlanta begynte å mase. Jeg ble sint og sa ingenting. Jeg ville bare at de skulle dra. Jeg ble så irritert. Jeg følte for å brøle og skrike, men munnen holdt seg lukket.

Endelig gikk de, men Mary var fortsatt her, hun skulle vist overnatte i natt også. Dette hadde verken jeg eller mamma fått med oss. Jeg begynte å snakke med Carylon.
Jeg hadde gått og lagt meg, med tårer i øynene og sinnet rasende inni meg. Mary banket forsiktig på døren. «Er du sint på meg?» spør hun med den falske gråtkvalte stemmen jeg har hørt hun har brukt til å manipulere foreldrene mange ganger. «Nei,» mumlet jeg og håpet at hun skulle gå sin vei. Det gjorde hun ikke. «Jeg kan dra hjem» «Nei, det var min skyld» hører jeg meg selv si. Hun går inn på rommet sitt.

Jeg gråter stille i puten min. For en katastrofe. Jeg gråter meg i søvn den natten.

Mas og hemmeligheter

Helgen står for dør. Jeg tror jeg trygt kan si at jeg og Anson dater nå.
Mary kommer for å overnatte. Hun ser at Anson sender meg en melding på Facebook. «Hva er det Anson vil?» hun ler litt, akkurat som om Anson er bare en taper, hvorfor skulle han snakke med meg? Det får meg til å tenke, er jeg og Anson egentlig et bra par? Jeg kommer ikke på en eneste felles interesse. Jeg åpner ikke chatten, bare går ut av Facebook. Jeg vil ikke at hun skal vite noe. Hun skal liksom være min beste venn, men vi har egentlig aldri delt noe, vi har bare vært ''leke-venninner''. Jeg føler at jeg har vokst fra henne, men tør ikke si det. Jeg vel bare regner med at vi kommer til å miste kontakten etter hvert.



Jeg føler Anson maser på meg hele helgen, det føles nesten som om jeg ikke får puste. Samtidig må jeg holde det skult for Mary. Jeg blir helt stresset. Anson maser i et sett, jeg trenger pusterom.

Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012 » Juni 2012
Alex

Alex

16, Agdenes

Jeg elsker å skrive. Her skriver jeg ned så nøyaktig som mulig om det som skjedde, hva jeg følte og hva som ble sagt. Altså er dette nesten 100% sant. Det eneste som skiller fra sannheten er mitt ønske om å være totalt anonym. Jeg har kalt meg selv Alex, alle andre som jeg skriver om har også fått nye navn, men de får ikke forskjellige navn for hver 'livshistorie'. Da kan du som leser lett få den røde tråden i det hele. Om en 'livshistorie' blir for lang kommer jeg til å dele den opp og bare ha samme overskrift igjennom hele situasjonsbeskrivelsen. //Alle bilder er fra google//

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits